De er så mye saftigere og smakfulle enn andre sitroner og de vokser i "de hengende hagene" langs Amalfi- kysten i syd Italia. De avlange og store Amalfi-sitronene har ingen konkurrenter når det gjelder smak. Den er søtere, mer vitaminrik, har et tykt skall og leveres med blader. Amalfi-sitroner har kun en sesong og den er i januar, februar og mars så tilgangen er begrenset.
Sitrondyrking har lange og sterke tradisjoner på Amalfi-kysten sørvest for Napoli. Her dyrkes de i bratte terasser oppover åsene. Det brukes ikke sprøytemidler i sitronhagene som holdes vedlike på tradisjonelt vis. Alt gjøres for hånd, de tett beplantede terrassene er ikke lett fremkommelige.
Trærne plantes med tre meter avstand så røttene får god plass til å trenge langt ned i den løse jorden av dekompostert kalkstein. Trærne beskjæres og bindes opp så høyden blir lavest mulig, for vinden kan være ganske ekstrem på kysten, spesielt om vinteren.
I den perioden dekkes sitronlundene med presenninger for å beskyttes mot haglskurer. Sitronene plukkes om morgenen mens de er duggfriske. Deretter går de rett til de små produksjonslokalene rett ved sitronlundene.
Amalfisitronen som i hovedsak brukes til å lage den kjente Limoncello-likøren. På grunn av sin egenart har sitronen oppnådd EU-beskyttelse i form av IGP - indicazione geografica protetta - som er landbrukets svar på DOC.
Amalfi-sitroner kan brukes til alt der du ellers ville brukt vanlige sitroner. Sitronen blir ikke «avgrønnet» og kan derfor ha et grønnskjær når du finner den i butikken, men den er likevel helt moden. Den er ikke vokset og skallet behandles ikke etter høsting, derfor kan skallet fint brukes i matlaging.
Sitronlikøren Limoncello produseres i hovedsak i Sør-Italia, spesielt i området rundt Napolibukten, Sorrentinohalvøyen, Amalfikysten og øyene Procida, Ischia og Capri. Det lages også limoncello på øyene Sicilia og Sardinia, i Menton i Frankrike og på øya Gozo i Malta.
Drikkens arnested er omdiskutert, men drikken er minst hundre år gammel. Tradisjonelt lages den av det ytre skallet på Femminello St. Teresa-sitroner, som også kalles Sorrentositroner. Men de fleste sitroner, inkludert den vanligere Eureka-sitronen vil gi en limoncello med tilfredsstillende kvalitet. Skallet uten marg legges i kornbrennevin til oljen løser seg opp og gir væsken en gul farge.
Denne tilsettes så flytende sirup. Klarhet og viskositet påvirkes av faktorer som den relative temperaturen av de to væskene.
Limoncello serveres tradisjonelt avkjølt som en digestif etter middag. Langs Amalfikysten serveres den vanligvis i små, avkjølte begre i keramikk siden begge disse produktene er viktige i dette området. Herfra har tradisjonen spredd seg videre til andre deler av Italia.
Limoncello er den nest mest populære likøren i Italia, men har nå også fått en viss utbredelse i andre deler av verden. Restauranter i USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand har i økende grad limoncello som dessertdrink på sine menyer. Limoncello benyttes også stadig oftere i cocktailer. Limoncello har en ren sitronsmak uten å være sur eller bitter som sitronjuice.