Enhver storby må ha et bryggeri og et fotballag. For femti år siden var det tett mellom bryggeriene i hovedstaden. Ringnes og Schous på Grünerløkka. Frydenlund på Bislett. Alle de store har nå flyttet ut. De små kommer sterkt tilbake. Mikrobryggeriene blomstrer i restauranter og barer, og de fleste har en nabo og bekjent som brygger hjemme. St. Hallvard har som mål å ta byen tilbake, og har base på Stålfjæra i et industriområde på Grorud.
– Målet er å bli en slags Oslo-los innen øl. Vi har et ekstremt fokus på kvalitet, og skal være tilgjengelige og uhøytidelige, noe ølet også bærer preg av, sier Anders Roede.
Byoriginaler
Ølet er oppkalt etter oslooriginaler som har preget bybildet, som Køla-Pålsen (porter), Luse-Frans (stout), Bikkje-Lisa (brown ale), Hermansen (ipa), Snipp-Møller (saison) og Andersen (pale ale). Flere av karakterene gikk rundt i gatene da Akers Mek. var et mekanisk verksted, kull ble losset i Bjørvika og hestekjerrene transporterte ferskbrygget øl til tørste og trengende.
IPA-en Hermansen er eksempelvis oppkalt etter høyesterettsadvokaten og turneren som var kjent for å kle seg ut, og turne i stengene på T-banen.
– Håpet er at navnene er så rare at man ler litt av det. Jeg er oslogutt i femtende generasjon, så vi har stamtavlen i orden. Vi ønsker samtidig at ølet skal nå utover bygrensene. Oslo er jo en by av innvandrere fra inn- og utland, og alle har et forhold til hovedstaden, sier Roede.
Anders Roede har selv fått navnet fra den gangen byen var inndelt i sogn og roder, og bryggeriet har naturligvis hentet navn fra Oslos egen skyttsengel, St. Hallvard, som forøvrig var innvandrer fra Lier, som først kom til Oslo post mortem.
Han ble helliggjort uten å gjøre stort annet enn å dø i et mislykket forsøk på å redde en kvinne i nød. Hallvard var fra Lier og nevø av Olav den Hellige, og forsøkte å ro en gravid kvinne i sikkerhet. I stedet ble begge drept.
Hallvard ble bundet til en stein og senket i havet, og sikret helgenstatus ved at han fløt opp igjen. Levningene ble flyttet til Oslo i 1120, og St. Hallvard fant senere veien til Oslos byvåpen, og feires hvert år 15. mai.
Rosalina
Anders Roede fikk ideen til bryggeriet i fjor, da Oslo ikke hadde et eneste større bryggeri innenfor bygrensene. Planen er ubeskjedent å bygge opp et stort bryggeri som når massene, samtidig som det ikke fires på kvalitet. Han fikk inn 1,2 millioner kroner gjennom crowd funding, som var et godt utgangspunkt for å hente inn mer penger. I dag har bryggeriet 465 medeiere, organisert i et samvirke.
– Vi var tidlig opptatt av å få med folk som kjente bransjen. En god brygger er første bud. I tillegg har vi med restauranter og distributører, slik at vi har fått flinke folk som kan både smak og salg bedre enn meg.
Det er lenge siden det ble maltet i norske bygder. Bryggeriet har ambisjon om å dyrke frem bygg som de malter selv og egen humle. Med norsk gjær, malt, humle og vann kan det være duket for en av ytterst få helnorske ølsorter. Det er et stykke frem. Andre bryggerier har forsøkt det samme.
– Vi har stor tro på Rosalina, som er en byggsort med lite proteiner og mye stivelse. Vi har dyrket Rosalia på 20 mål. Vi forsøker å få til en humle, men norsk jord er så sur at det er vanskelig å få frem nok alfasyrer. Vi får til smak- og aromahumle, men bitterhetshumle kan det hende vi må finne andre steder.
Øl og mat
Bryggeriet er i full gang med å teste ut ølet mot ulike typer mat. Ved å få med seg Smalhans, Hitchhiker og Restaurant Strand, går det mye i testing på Stålfjæra. Anders Braathen på Smalhans har laget retter som passer til de ulike øltypene.
– Det morsomste med denne jobben er å eksperimentere. Vi brygger 5-6 øl som kokkene smaker på, og så lager de retter utfra det. Det er jo en baklengs måte å gjøre det på. De fleste finner drikke til maten, men det er minst like interessant å finne mat til ølen, mener Anders Roede.
Klikk på bildene for oppskrifter
Los til byoriginalene
Luse-Frants: Fridtjof «Luse-Frants» Kristiansen (1883–1958) var fra Grefsen. Hans far drev kull- og vedhandel i Munchs gate 7. Hans foreldre døde mens han fortsatt var veldig ung og han forsøkte i en periode å drive farens bedrift videre, inntil han måtte gå fra den. Frants levde siden av å gå rundt med kjerren sin og kjøpe metall, flasker og så videre. Angivelig var han naiv og lot seg ofte lure. Enkelte trodde at han var full av lus, derav tilnavnet Luse-Frants, mens andre mente at det ikke var tilfelle. Sannsynligvis hadde han en nervesykdom som gjorde at han stadig hufset og ristet på seg.
Snipp-Møller: Albert Martinius «Snipp-Møller» Møller (1864–1922) var en xylograf og musiker fra Oslo som også regnes som en av byens byoriginaler. Han er den eneste norske xylografen som har fått en vei oppkalt etter seg. Snipp-Møllers vei ligger på Oppsal, i nærheten av det området han selv bodde i årene etter århundreskiftet.
Køla-Pålsen: Hans Arnt Hartvig «Køla-Pålsen» Paulsen (1832–1914) var kullhandler i Christiania. H.A.H. Paulsen var hovedstadens største energileverandør rundt forrige århundreskifte, og hadde sitt kullager på Paulsenkaia øst for Akerselvas utløp i Bjørvika. «Køla-Pålsen» var en av hovedstadens byoriginaler; en «self-made man» kjent for folkelig stil og skarpe replikker.
Advokat Hermansen: Advokat Peder Gunvold Hermansen (1910–1993) var høyesterettsadvokaten og turneren som kledde seg ut for å få oppmerksomhet. Han turnet i stengene på T-banen mellom sentrum og Bøler hvor han bodde minst de siste 30 årene av sitt liv. Advokat Hermansen ble drept i Oslo i 1993.
Bikkje-Lisa: Lisa Kristoffersen (1833-1928), kalt Dyre-Lisa, Bikkje-Lisa eller «Kristianias våkne samvittighet», var en av byens originaler som påtok seg oppgaven som dyrenes beskytter i Kristiania. Hun nøt stor respekt og var fryktet blant kjørekarer og andre som ikke behandlet dyrene pent. I 1934 fikk hun en plass på Bjølsen oppkalt etter seg, Lisa Kristoffersens plass.
Kilde: Wikipedia
